Alle nordiske datasentre sier de driftes på fornybar kraft. Påstanden kan bety fem forskjellige ting, og forskjellen betyr noe hvis styret ditt, tilsynet eller kundene dine noen gang skal revidere den.
Stigen, fra sterkest til svakest
- Direkteleveranse / bak måleren. Anlegget er fysisk koblet til et bestemt kraftverk (vannkraft, geotermi). Sjeldent, sterkest, verifiserbart i trafostasjonen.
- Fysisk PPA. Langsiktig kontrakt med en navngitt produsent som leverer inn i samme nettområde. Verifiser: motpart, volum, løpetid.
- Virtuell PPA. En finansiell kontrakt; elektronene kommer fra lokal nettmiks. Bedre enn sertifikater alene — men spør hvilket nett.
- Sertifikater (opprinnelsesgarantier). Anlegget kjøper papir som matcher forbruket. I Norden er dette billig og nesten universelt — som er nøyaktig grunnen til at det beviser lite. Norske opprinnelsesgarantier eksporteres i stor grad; det fysiske nordiske nettet er uansett fornybart.
- «Ligger i et fornybartungt nett.» Sant for hele Norden; ingen påstand om selve anlegget.
Tre spørsmål som skjærer gjennom
- «Hva skjer med kraftpåstanden din hvis jeg reviderer måleren, ikke markedsføringssiden?»
- «Er PUE-tallet ditt en målt årsverdi etter ISO/IEC 30134-2, eller et designmål?» En design-PUE på 1,2 og en målt 1,2 er to forskjellige prestasjoner.
- «Tilfører etterspørselen din ny fornybar produksjon til nettet, eller forbruker den det som allerede finnes?» (Additionalitet — den vanskeligste testen, og den nesten ingen består.)
Hvorfor Norden vinner likevel
Selv på trinn 4 eller 5 slår et nordisk anlegg som regel et kontinentalt anlegg på trinn 2, fordi det fysiske nettet er vannkraftdominert og klimaet tar kjølingen. Poenget med stigen er ikke kynisme — det er å vite nøyaktig hva du kjøper, og hva du kan forsvare å si om det.